Hva betyr ordet stril og hva er strilens historie ?
Strilesoga
Historieverket «Strilesoga» definerer det geografiske området til å omfatte Nordhordland og Midthordland, utenom det gamle bysenteret (Byen) i Bergen. «Strilesoga» tar for seg disse kommunene etter kommuneinndelingen pr. 2001: Austevoll, Sund, Fjell, Øygarden, Fedje, Austrheim, Radøy, Meland, Askøy, Os, Fusa, Samnanger, Osterøy, Vaksdal, Lindås, Masfjorden og Modalen. Bydelene Fana, Ytrebygda, Åsane, Fyllingsdalen og Laksevåg er også en del av strilelande
I lange tider ble strilene sett ned på grunnet sin fattigdom og sin manglende skolering, men idag er strilebegrepet noe man ifører seg med stolthet og tilhørighet utenfor Bergen
Lokalavisene Nordhordland og Strilen har nyheter fra store deler av strilelandet i Nordhordland (Lindås, Meland, Radøy, Austrheim, Fedje, Modalen og Masfjord) og Gulen.
Striler, fra gammelt av navn på befolkningen i de nærmeste distriktene rundt Bergen, ofte brukt i negativ og nedsettende betydning. Det gode forholdet som eksisterer mellom striler og bergensere i dag har ikke vært slik bestandig.
Begrepet stril
Begrepet «stril» er gammelt og har opp gjennom årene vært brukt som et negativt kallenavn – nærmest skjellsord – på fiskerne og bøndene fra øyene og bygdene omkring Bergen. Egentlig kan strilebegrepet ha sammenheng med landskapet der strilen bodde – et landskap som forandrer seg og endrer form etterhvert som du beveger deg i det. Landskapet var «strelete» eller stripete. Begrepet stril kan og komme av ordet «stridig», som forklares med historien om strilebøndene som nektet å betale ekstraskatt til futen og dermed skapte opprøret – «Strilekrigen».
Strilekrigen
Strilekrigen er en betegnelse på flere opptøyer i Bergen våren 1765, da bønder fra Nordhordland og andre bynære områder strømmet til Bergen for å protestere mot en hard og vilkårlig virkende ekstraskatt.
Bakgrunnen for ekstraskatten var at en stor beredskapsstyrke som sto ved Danmarks sørgrense under den europeiske sjuårskrigen hadde ført til en faretruende stor økning i den danske statsgjelden, og for å få fart på nedbetalingen skrev den danske regjeringen ut en ekstraskatt. I Danmark gikk innkrevingen med få unntak relativt greit, men på grunn av store protester i Norge, innførte regjeringen en rekke regelendringer for norske skattebetalere, noe som førte til forvirring både hos skatteinnkrevere og -betalere. I Nordhordland var reaksjonene sterke, da dette var en fattig region og futen i området fulgte en strengere linje enn kolleger andre steder i landet.
Det første «slaget» i strilekrigen sto 1. mars. En stor delegasjon bønder kom da til Bergen for å sende en klage til kongen om at skatten etter deres mening var for hard, vilkårlig og ble innkrevd på ulovlig måte. Etter at klagebrevet var overlevert stiftsamtmannen, utviklet det seg til sammenstøt mellom bønder og soldater, men bøndene roet seg og reiste hjem etter at de var blitt forespeilet at et svar på klagen ville komme etter seks uker, det vil si 11 april.
18. april kom bøndene, som fremdeles ikke hadde fått svar, tilbake til Bergen for å kreve sin rett. Det begynte rolig, men utartet fort til heftige protester som særlig var rettet mot stiftsamtmannen Ulrik von Cicignon og den lokale futen Oluf Bildsøe. Begge disse ble truet med lynsjing, og de så seg presset til å betale tilbake ekstraskatten til bøndene neste dag.
Etter opptøyene ble det iverksatt en stor undersøkelse av hendelsene. Kong Fredrik V nedsatte en undersøkelseskommisjon, som gikk grundig gjennom de ulike partenes versjoner av hva som hadde ledet til tumultene og hva som hadde skjedd. Kommisjonen fikk aldri klarhet i hvordan opprøret ble organisert, men fire menn ble dømt til festningsarbeid på livstid etter at de var blitt benådet fra dødsdom. Kommisjonen kritiserte både bønder og myndigheter i sin rapport. Bøndene måtte betale ekstraskatten uansett, men hendelsene førte til endringer både i skattetrykk og -innkrevingsmetoder. Lover ble endret for å unngå lignende hendelser i fremtiden, og flere soldater ble utplassert i Bergen. Både Bildsøe og von Cicignon falt i unåde på grunn av hendelsene før og under opptøyene. Von Cicignon ble forflyttet, mens Bildsøe sluttet i embedet etter kort tid.
Strilekrigen var den største av flere protestaksjoner mot ekstraskatten over store deler av Norge. Disse protestene var isolert sett relativt små hendelser, men de var sterkt medvirkende til at ekstraskatten ble avviklet i Norge i 1772, mens den ble stående i Danmark til 1812.
Fra fjøs til scene
“ Fra fjøs til scene … Årets funn…” Slik skrev avisene i 1964 om strilebonden Ivar Medaas (1938–2005) fra Alversund. Med alle odds mot seg for å lykkes fikk han slippe til med hardingfele og “strilepop” på selveste Chat Noir i Oslo. Hovedstadens blaserte revypublikum hadde ikke hørt maken, men ga seg ende over. Den skjeløyde trubaduren som gjøglet og sang på strilemål, erobret etter hvert hele nasjonen. Når stril ikke lenger er et skjellsord, men nærmest er blitt en hedersbetegnelse, er det ikke minst populære artister som Medaas og den 10 år yngre Johannes Kleppevik (1947–2001) å takke. Det samme må sies om den internasjonalt kjente gitaristen Njål Vindenes fra Fusa, en ener innenfor klassisk musikk. Etter tragedien i Tælavåg under krigen var det heller ikke lenger like lett for byfolk å vise strilene forakt. Som hevn for at to Gestapo-offiserer ble skutt, raserte tyskerne hele fiskeværet og sendte samtlige voksne menn til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. 31 av dem vendte aldri hjem. Også Torgdagen (av noen kalt Striledagen), et årvisst arrangement siden 1977, har klart medvirket til å bedre forholdet mellom striler og bergensere.
Strilene har til alle tider spilt en viktig økonomisk rolle i Bergen. Særlig har de preget strøket rundt Vågen og Torget. Dit kom strilene som regel hver onsdag og torsdag for å selge sine produkter, fisk og bondevarer, og for å kjøpe “byvarer” med seg hjem i bytte. Flere bergenske kjøpmannshus er delvis basert på denne handelen. Senere ble torsdag den store “striledagen”. Det var den eneste dagen butikkene holdt langåpent til kl. 19. De som ikke fikk skyss med en fiskeskøyte, hev seg på årene gjerne i fem-tiden om morgenen og rodde til byen. Etter en stri handel trengte de utpå dagen til et kraftig måltid. Raspeballer med saltet fårekjøtt, gule erter, kålrabistappe og sprøstekt bacon var det strilene da så frem til. Fortsatt er torsdag raspeballdag på mange av byens restauranter – en kulinarisk nytelse som betegnes som en salig blanding av kultur og lidenskap.
Hva ordet stril kommer av, gis det ingen sikker forklaring på. En definisjon sier “det folket som kan ro til Bergen på en dag.” Ifølge lokalhistorikeren Nanna Ebbing strekker Strilelandet seg syv mil utover fra Bergen i alle himmelretninger. Geografisk skulle det da bli kyststrekningen fra og med Fedje i nord til og med Osterfjorden og Samnangerfjorden i sør, men det strekker seg ikke opp i dalene. En stor del av Strilelandet var et grått og karrig rike med 300 øyer og 1000 holmer og skjær. I dag er det her både byen og landet gjennom petroleumsindustrien henter mye av sin rikdom. På kjente steder knyttet til denne virksomheten som Ågotnes, Sture og Mongstad har mange bergensere nå slått seg ned og blitt striler de også.
Av striler finnes det flere slag, kategorisert etter bosted og beskjeftigelse. Ute i Øygarden kaltes de havstriler, mens overlandsstrilene bodde på fastlandet. Inne i fjordene levde kipestriler, med navn etter den flettede ryggkurven de bar alt i, til og med møkken. Men den ekte strilen mente mange var havstrilen og fiskestrilen.
Forfatteren Kåre Fasting har gjort strilen viden kjent gjennom flere av sine romaner. Han skriver at “stril er betegnelsen på en dristig og rådsnar mann som vet å snu seg i en snever vending, enten det er mellom madammene på Bergens torv eller ute i den vesle båten i skumbrottene ved Marsteinen eller Fedje.”
I byen skilte strilene seg ut både i klesdrakt og dialekt, og en del “fine” bergensere likte ingen av delene. Strilene måtte finne seg i utstrakt mobbing, også i litteraturen. Mest nedlatende var Holberg. Det spente forholdet mellom Bergen og Strilelandet kulminerte med strilekrigen. Trolig stirret bergenserne seg blinde på Nord-Norge som med sin tørrfisk skapte velstand, eksport, liv og røre. De nærmeste naboene ble ignorert fordi strilene ikke var like store leverandører av viktige eksportvarer – tørrfisk, klippfisk og sild.
Johan Chr. Juuhl er en av de få Bergens-forfattere som tar strilens parti. I poetisk form formidler han dette levende inntrykket av livet på Strilelandet – på strilemål:
Langt vest dar ute
med berg og blåe havet
dar ligg ein liten holme, so e gild.
Dar baska me, dar slita me og grava
og leva utor potetkaka, vassupa og sild.
Fra 1961 har Strilelandet hatt sin egen avis, “Strilen”, som utkommer med tre nummer for uken i Knarvik i Lindås. Godkjent opplag (2006) 5 306. Nedslagsfeltet er Nordhordland og Gulen. Regionen fikk fast samband med Bergen da Nordhordlandsbrua over Salhusfjorden (fra Hordvik på Bergens-siden til Meland) ble åpnet 1994.
Kilder:
